Fra første tips til en kilde man kan stole på
Når jeg underviser i kildekontroll, starter jeg aldri med verktøyene. Jeg starter med spørsmålet: hva er det egentlig vi vet akkurat nå? Deltakerne får et tips i form av en kort melding, og oppgaven er å skrive ned hva som er påstått, hvem som hevder det, og hva som hverken er bekreftet eller avkreftet. Dette høres enkelt ut, men de fleste legger merke til hvor ofte de blander sammen det de har lest med det de har kontrollert.
Etter noen runder begynner mønsteret å sitte. Deltakerne skiller mellom en påstand, et utsagn og et faktum, og de lærer å merke hver enkelt i loggen. Loggen er selve ryggraden i faget vårt. Den skal kunne leses av en kollega som overtar saken midt på natten, uten at vedkommende må ringe og spørre hva som egentlig er gjort.
Vi øver på tips som er uferdige med vilje. Mangler det en dato, en avsender eller et sted, skal det synes i notatene. Poenget er ikke å finne alle svar, men å se hull tidlig og navngi dem ærlig.
- Skill mellom påstand, utsagn og kontrollert faktum
- Skriv ned hva som mangler, ikke bare hva du har
- Loggen skal kunne leses av en som overtar saken
Sjekklisten vi bruker, og hvorfor den er kort
Sjekklisten i kurset har få punkter med vilje. En lang liste blir snart noe man huker av uten å tenke. Vår liste handler om fire ting: hvem står bak, hvordan vet vedkommende det, finnes det en uavhengig bekreftelse, og hva taler imot. Hvert punkt må besvares med en setning, ikke med en hake.
Deltakerne skriver svarene inn i en felles mal, og jeg leser dem som en deskleder ville gjort. Jeg stopper ofte ved svar som bare sier at kilden virker troverdig. Hva ligger bak det inntrykket? Har du møtt personen før, eller bare lest navnet? Slike spørsmål gjør at vurderingen blir noe man kan forklare for andre.
Når malen er fylt ut, skal en annen deltaker kunne stille seg bak konklusjonen eller finne svakheten. Den utvekslingen lærer mer enn en fasit.
- Hvem står bak, og hvordan vet vedkommende det
- Finnes det uavhengig bekreftelse
- Hva taler imot det som er påstått
Dokumenter: les dem som om noen har endret dem
Dokumentøvelsene tar utgangspunkt i brev, rapporter og skjermbilder. Deltakerne får beskjed om å lese med en bestemt mistanke: hva om dette er endret, tatt ut av sammenheng eller laget for å se offisielt ut? De ser på formatering, datoer, språkbruk og om innholdet henger sammen med det vi vet fra før.
Vi snakker mye om forskjellen på et ekte dokument og et riktig dokument. Et brev kan være autentisk og likevel inneholde feil, eller være utdrag som gir et skjevt bilde. Derfor ber jeg deltakerne notere både hvor dokumentet kommer fra og hvem som har hatt det i hendene før det nådde dem.
Mange blir overrasket over hvor mye som kan avklares ved å spørre om et dokuments vei, ikke bare om innholdet. Kjeden av hender er ofte det mest avslørende.
- Noter hvor dokumentet kommer fra og hvem som har hatt det
- Skill mellom ekte og riktig
- Se etter datoer som ikke stemmer
Bilder og video: tre rolige spørsmål før du bruker dem
Med bilder går vi enda langsommere frem. Deltakerne lærer å stille tre spørsmål: hvem tok dette, når og hvor ble det tatt, og finnes det andre bilder fra samme situasjon som viser noe annet. Ofte holder det å se på bakgrunnen, skygger, skilt og været for å finne ut om bildet passer med det som påstås.
Vi bruker ikke tid på avanserte teknikker i denne delen. Det viktigste er at deltakerne venner seg til å vente med å trekke slutninger. Et sterkt bilde skaper et sterkt inntrykk, og det er nettopp da kontrollen er mest nødvendig.
Jeg lar dem også øve på å skrive hvor sikre de er. Setningen vi ikke har kunnet bekrefte når bildet ble tatt er helt legitim i en logg, og den beskytter både redaksjonen og leserne mot å si mer enn man vet.
- Hvem tok bildet, og når og hvor
- Finnes det andre bilder fra samme situasjon
- Skriv hvor sikker du er, åpent og kort
Det som går galt i øvelsene, og hva vi lærer av det
De vanligste feilene i kurset er de samme gang etter gang. Noen stoler for fort på en kilde som har hatt rett før. Andre kontrollerer bare det som støtter historien de allerede har i hodet. Og noen glemmer å skrive ned hva de har gjort, slik at arbeidet ikke kan gjentas av andre.
Vi gjennomgår slike øyeblikk uten skyld. Hver feil blir en liten gjennomgang av hva som skjedde, hvilket signal som ble oversett og hva som kunne vært gjort annerledes. Tanken er den samme som i en ordentlig redaksjon: feil skal oppdages tidlig, rettes ryddig og forklares åpent.
Jeg ser at deltakerne gradvis blir tryggere på å si at de ikke vet. Det er kanskje den viktigste endringen vi ser gjennom kurset, og den holder seg lenge etter at øvelsene er ferdige.
- Ikke stol på en kilde bare fordi den har hatt rett før
- Kontroller også det som taler mot historien
- Skriv ned hva du har gjort, slik at andre kan gjenta det
Slik henger kontrollen sammen med resten av arbeidet
Kildekontroll er ikke et eget rom man går inn i og ut av. Den henger tett sammen med sporingen av saken, med overleveringene mellom vakter og med korrigeringene når noe likevel viser seg å være feil. Derfor ber jeg deltakerne alltid skrive loggen slik at neste person forstår den uten forklaring.
I kurset knytter vi kontrollen til resten av pensum, men her holder jeg fokus på selve håndverket: rolige spørsmål, korte lister og ærlige notater. Det er ikke spektakulært, og det er nettopp poenget. God kontroll er stort sett tålmodig, systematisk og litt kjedelig.
Når en deltaker har gjort dette noen ganger, merker jeg en endring i hvordan de leser. De spør automatisk hvor noe kommer fra og hva som mangler, og det er den vanen som følger dem inn i en ekte redaksjon.